Hvordan og når ble kanonen og Bibelen samlet til en?




Spørsmål: "Hvordan og når ble kanonen og Bibelen samlet til en?"

Svar:
Begrepet "kanon" er brukt for å beskrive bøker som er guddommelig inspirert og derfor hører hjemme i Bibelen. Vanskeligheten med å bestemme den bibelske kanon er at Bibelen ikke gir oss en liste over bøker som hører hjemme i Bibelen. Å bestemme kanon var en prosess som ble gjennomført først av jødiske rabbinere og forskere og senere av tidlige kristne. Til syvende og sist var det Gud som bestemte hvilke bøker som hørte med i den bibelske kanon. En bok i Skriften som hørte med i kanon fra det øyeblikket Gud inspirerte sin skriving. Det var bare et spørsmål om Guds overbeviselse for hans menneskelige etterfølgere hvilke bøker som burde inkluderes i Bibelen.

Sammenlignet med Det Nye Testamente, var det svært lite strid om kanonen i Det Gamle Testamente. Hebraisk troende anerkjente Guds budbringere og aksepterte deres skrifter som inspirerte av Gud. Mens det var unektelig en del debatt i forhold til det Gamle Testamentets kanon, ved 250 e.Kr var det nesten universell enighet om kanonen i den Hebraiske Skriften. Den eneste saken som var igjen var Apokryfene, hvorav noen debatter og diskusjoner fortsetter i dag. De aller fleste Hebraiske lærde anså Apokryfene å være gode historiske og religiøse dokumenter, men ikke på samme nivå som de Hebraiske skrifter.

For det Nye Testamente begynte prosessen med anerkjennelse og samlingen i de første århundrene av den kristne kirke. Veldig tidlig, var noen av de nytestamentlige bøkene blir gjenkjent. Paul regnet Lukas’ skrifter å være like autoritative som det gamle testamente (1 Timoteus 5:18, se også 1. Mosebok 25:4 og Lukas 10:7). Peter anerkjente Paulus' skrifter som Skriften (2. Peter 3:15-16). Noen av bøkene i det Nye Testamente ble sirkulert blant menighetene (Kol 4:16, 1. Tessalonikerne 5:27). ”Clement of Rome” nevnte minst åtte nytestamentlige bøker (95 e.Kr). Ignatius av Antiokia erkjente rundt sju bøker (115 e.Kr). Polykarp, en disippel av apostelen Johannes, erkjente 15 bøker (108 e.Kr). Senere nevnte Irenaeus 21 bøker (185 e.Kr). Hippolytus anerkjente 22 bøker (170-235 e.Kr). Det Nye Testamente som mottok mest kontrovers var Hebreerbrevet, Jakob, 2 Peter, 2. Johannes, og 3. Johannes.

Den første "kanon" var Muratorian Canon, som ble samlet i 170 e.Kr. Den Muratorian Canon inkluderte alle de nytestamentlige bøkene bortsett Hebreerbrevet, Jakob og 3. Johannes. I 363 e.Kr uttalte rådet i Laodikea at bare Det Gamle Testamente (sammen med Apokryfene) og de 27 bøkene i Det Nye Testamente skulle leses i kirkene. The Council of Hippo (393 e.Kr) og Council of Carthage (397 e.Kr) bekreftet også de samme 27 bøkene som autoritative.

Rådene fulgte noe som ligner på følgende prinsipper for å avgjøre om en nytestamentlig bok virkelig ble inspirert av Den Hellige Ånd: 1) var forfatteren en apostel eller har en nær forbindelse med en apostel? 2) Blir boka akseptert av Kristi legeme på frifot? 3) Inneholdt boken konsistensen av doktrine og ortodokse undervisninger? 4) Bærer boken bevis for høye moralske og åndelige verdier som skulle reflektere et verk av Den Hellige Ånd? Igjen er det viktig å huske at kirken ikke bestemte kanonen. Ingen tidlige Kirkeråd vedtok kanonen. Det var Gud, og Gud alene, som avgjorde hvilke bøker som hørte med i Bibelen. Det var bare et spørsmål om Guds upartiskhet til sine tilhengere hva han hadde allerede bestemt. Den menneskelige prosessen med å samle bøkene i Bibelen var feil, men Gud, i suvereniteten hans, og til tross for vår uvitenhet og stahet, brakte den tidlige kirken til anerkjennelse av bøkene han hadde inspirert.


Returner til den norske hjemmesiden

Hvordan og når ble kanonen og Bibelen samlet til en?